Om å lykkes med lekser

Ernesto «Che» Guevara

Arild pleide sjelden å gjøre leksene. En dag var leksen: "Beskriv Che Guevaras innflytelse på den vestlige kulturen".   

Han stirret tafatt på oppgaven i 10 minutter før han tok et bilde av Che Guevara med mobilen og la det ut på Instagram med tittelen "Skjegg i Ræva". Han satte ny personlig rekord i likes.

I følge Clayton Christensen har vi alle et behov for å lykkes. Dersom vi ikke lykkes med skolearbeidet vil vi søke å lykkes på andre arenaer.

Dersom vi skal få elevene til å velge skolearbeidet som sin lykkesmie må vi slutte å gi dårlige lekser. En måte å løse det på er å følge rådet til FUG og avskaffe leksene. Heldigvis blir forslaget avfeid av kunnskapsministeren m.fl. Forslaget kan sammenliknes med å forby biler fordi det finnes fartsbøller. Når SSB-forsker Marte Rønning kan dokumentere at vi allerede har en begrenset, men positiv effekt av lekser, virker det mer hensiktsmessig å forbedre leksene enn å avskaffe dem.

Det finnes mange kriterier for gode lekser. Professor Thomas Nordahl er opptatt av at leksene ikke skal være for vanskelige. Når elevene gjør lekser skal de oppleve mestring. Samtidig er det åpenbart at leksene heller ikke må være for lette, for da er man like langt. Nordahl poengterer også viktigheten av at foreldrene følger opp og støtter barna i leksearbeidet sitt.

Bjørn Helge Græsli skriver på sin blogg at lekser må være formulert med tydelige mål og må være mulige å gjøre uavhengig av foreldrehjelp, må være nyttigere å gjøre hjemme enn på skolen og må følges opp på skolen.

Henning Fjørtoft har skrevet et blogginnlegg om meningsfulle lekser der han fokuserer på viktigheten av at elevene opplever at leksene har et formål. Elevene må vite hvorfor de gjør nettopp denne leksen og de bør ha en eierskapsfølelse til den.

Når man ser en slik kravliste for gode lekser kan man fort bli motløs, og det kan være fristende å spørre seg selv om lekser kanskje bare kan gis av superlærerene?

Imidlertid finnes det - spesielt i matematikk - en rask vei til målet dersom man ønsker å gi bedre lekser. For oss som har undervist med omvendt undervisning de siste årene minner leksedebatten som har herjet i media de siste månedene mest om et innslag fra filmavisen. Jeg husker problemstillingene, men må tenke ganske langt tilbake.

Med omvendt undervisning gir vi selve teoriundervisningen i lekse i form av en interaktiv videoforelesning. Elevene gjør ikke oppgaver, og kan derfor ikke risikere å stå fast. Siden leksen med denne metoden gis før skoletimen, blir leksen fulgt opp på en naturlig måte. Siden eleven bruker leksetiden til å bli introdusert for et tema, og ikke til å avslutte et tema, kan innholdet legges på et lavt kognitivt nivå. Dermed blir vanskelighetsgraden på leksen lavere. Ofte brukes tiden til å lære elevene grunnleggende ord, uttrykk, gloser eller formler som de skal bruke på skolen dagen etterpå. Dette gjør leksen meningsfull og formålet blir åpenbart.

Metoden har også blitt ønsket velkommen av foreldrene. I stedet for å forklare barna sine hvordan oppgaven skal løses, blir oppgaven deres nå å støtte og følge opp barna og samtidig skaffe seg et verdifullt innblikk i opplæringen.

Nå  som for eksempel singaporsk matematikk er på full vei inn i norske barneskoler, tenker jeg med gru på kaoset foreldre vil skape dersom de prøver å tvinge barna til å løse problemene på gamlemåten.

Omvendt undervisning egner seg selvsagt ikke for alle emner og alle klassetrinn, men vi har hatt stor suksess i bla.a. matematikk på videregående. Til høsten håper vi mange vil forsøke omvendt undervisning (med singaporsk matematikk) for 5. trinn. Hva mener du? Er omvendt undervisning svaret på leksedebatten?

En lektor logger av

På fredag sa jeg opp min stilling som lærer på Møglestu vgs etter 8 år i norsk skole. Det var en tung og riktig avgjørelse å ta.

Årsaken er endringene som kommer i arbeidsforholdene fra og med høsten 2014. Det sies at lærerne ikke vil jobbe 7,5 timer per dag, men dette er ikke riktig. I mitt tilfelle har jeg nok i snitt bare hatt 6,5 timer på skolen, men etter at barna er i seng fortsetter ofte arbeidet utover kvelden. Da retter jeg prøver eller forbereder undervisning. Jeg har også - i kraft av min IT-bakgrunn – brukt kveldene på å utvikle et matematikkprogram som flere tusen elever har tatt i bruk. Jeg har videre laget over 1000 undervisningsfilmer i matematikk, og jeg har laget et nettsted for disse filmene som bare forrige måned ble brukt av over 16 000 elever. Alt sammen er reklamefritt og fritt tilgjengelig for offentligheten.

Jeg har ofte blitt spurt av både venner og elever hvorfor jeg «gidder» å være lærer når det er så mye annet jeg kan gjøre som er bedre betalt. Hver gang har jeg svart «fordi jeg er idealist og elsker å undervise». Selv om dette er sant er det ikke hele sannheten. Jeg har lenge sett spøkelsene som rører seg i skyggene, og disse kan jeg dessverre ikke lenger overse.

Man kan mene mye om privat og offentlig sektor, men for meg som de siste årene har levd i begge (60 % lærer og 40 % programmerer) ser jeg at den offentlige sektoren lider av en alvorlig sykdom. I løpet av mine 8 år har jeg aldri, og jeg gjentar aldri opplevd at ledelsen på min skole har kunne tillate seg å bruke ord som «gevinst», «bonus», «suksess» eller «overskudd», mens ord som «innstramming», «kutt», «effektivisering» og «underskudd» florerer. Den offentlige modellen tillater nemlig aldri økonomien å gå i pluss. Modellen skaper en altomgripende depresjon i organisasjonen som sakte kveler alt som måtte finnes av pågangsmot, motivasjon og innsatsvilje.

Et eksempel: For å få råd til vikarer ved vår skole finnes det per definisjon ingen mulighet til å øke skolens inntekter. Dermed må man redusere skolens utgifter. Når 95 % av skolens budsjett er lærerenes lønninger blir det enkel matematikk å regne ut hvor man skal grave etter skatten. I forrige uke fikk vi beskjed om at lønnen vår ble kuttet med 3,5 %. For å få kuttet lovlig hadde man lett med lys og lykter og oppdaget at ca 3,5 % av skoleårets dager går med til aktivitetsdager, «bli-kjent»-dager, «takk-for-i-år»-dager og liknende – altså dager der det ikke drives undervisning. Vi gjør altså ikke jobben vår disse dagene. Skatten var funnet og likningen løst. Fra høsten må alle lærere på Møglestu jobbe en vikartime i uka som straff for at vi har dager som «Dignity day». Skjebnens ironi er kanskje at dignity som kjent er det engelske ordet for verdighet! 

Heldigvis! Heldigvis hadde vi nettopp et lønnsoppgjør som kunne hjelpe oss med det økonomiske. Med 3.3 % lønnsøkning er vi nesten tilbake til 0 – bare litt i minus. Men i årets oppgjør fikk ved med oss mye mer enn bare lønn. Vi får nå avtalefestet en sammenhengende tilstedeværelse på 7,5 timer hver dag. Vi snakker om 0 % fleksitid. Ingen kjernetid. I tillegg beholder vi den rigide årsplanen vi alltid har hatt: Ingen mulighet til å flytte ferier eller avspasering. Ingen mulighet til å jobbe inn en dag.

Noen tror lærere jobber for lite, men jeg har ett ben i hver leir, og tilhører derfor den svært lille gruppen som kan påberope seg å vite sannheten her. Sannheten er den motsatte, men vi trenger tillit, verdighet og fleksibilitet for å kunne gjøre jobben vår som alle andre. Dersom KS noensinne velger å gi lærerene dette tilbake vil jeg igjen søke på jobb som realfagslærer.