onsdag 4. juni 2014

En lektor logger av

På fredag sa jeg opp min stilling som lærer på Møglestu vgs etter 8 år i norsk skole. Det var en tung og riktig avgjørelse å ta.

Årsaken er endringene som kommer i arbeidsforholdene fra og med høsten 2014. Det sies at lærerne ikke vil jobbe 7,5 timer per dag, men dette er ikke riktig. I mitt tilfelle har jeg nok i snitt bare hatt 6,5 timer på skolen, men etter at barna er i seng fortsetter ofte arbeidet utover kvelden. Da retter jeg prøver eller forbereder undervisning. Jeg har også - i kraft av min IT-bakgrunn – brukt kveldene på å utvikle et matematikkprogram som flere tusen elever har tatt i bruk. Jeg har videre laget over 1000 undervisningsfilmer i matematikk, og jeg har laget et nettsted for disse filmene som bare forrige måned ble brukt av over 16 000 elever. Alt sammen er reklamefritt og fritt tilgjengelig for offentligheten.

Jeg har ofte blitt spurt av både venner og elever hvorfor jeg «gidder» å være lærer når det er så mye annet jeg kan gjøre som er bedre betalt. Hver gang har jeg svart «fordi jeg er idealist og elsker å undervise». Selv om dette er sant er det ikke hele sannheten. Jeg har lenge sett spøkelsene som rører seg i skyggene, og disse kan jeg dessverre ikke lenger overse.

Man kan mene mye om privat og offentlig sektor, men for meg som de siste årene har levd i begge (60 % lærer og 40 % programmerer) ser jeg at den offentlige sektoren lider av en alvorlig sykdom. I løpet av mine 8 år har jeg aldri, og jeg gjentar aldri opplevd at ledelsen på min skole har kunne tillate seg å bruke ord som «gevinst», «bonus», «suksess» eller «overskudd», mens ord som «innstramming», «kutt», «effektivisering» og «underskudd» florerer. Den offentlige modellen tillater nemlig aldri økonomien å gå i pluss. Modellen skaper en altomgripende depresjon i organisasjonen som sakte kveler alt som måtte finnes av pågangsmot, motivasjon og innsatsvilje.

Et eksempel: For å få råd til vikarer ved vår skole finnes det per definisjon ingen mulighet til å øke skolens inntekter. Dermed må man redusere skolens utgifter. Når 95 % av skolens budsjett er lærerenes lønninger blir det enkel matematikk å regne ut hvor man skal grave etter skatten. I forrige uke fikk vi beskjed om at lønnen vår ble kuttet med 3,5 %. For å få kuttet lovlig hadde man lett med lys og lykter og oppdaget at ca 3,5 % av skoleårets dager går med til aktivitetsdager, «bli-kjent»-dager, «takk-for-i-år»-dager og liknende – altså dager der det ikke drives undervisning. Vi gjør altså ikke jobben vår disse dagene. Skatten var funnet og likningen løst. Fra høsten må alle lærere på Møglestu jobbe en vikartime i uka som straff for at vi har dager som «Dignity day». Skjebnens ironi er kanskje at dignity som kjent er det engelske ordet for verdighet! 

Heldigvis! Heldigvis hadde vi nettopp et lønnsoppgjør som kunne hjelpe oss med det økonomiske. Med 3.3 % lønnsøkning er vi nesten tilbake til 0 – bare litt i minus. Men i årets oppgjør fikk ved med oss mye mer enn bare lønn. Vi får nå avtalefestet en sammenhengende tilstedeværelse på 7,5 timer hver dag. Vi snakker om 0 % fleksitid. Ingen kjernetid. I tillegg beholder vi den rigide årsplanen vi alltid har hatt: Ingen mulighet til å flytte ferier eller avspasering. Ingen mulighet til å jobbe inn en dag.

Noen tror lærere jobber for lite, men jeg har ett ben i hver leir, og tilhører derfor den svært lille gruppen som kan påberope seg å vite sannheten her. Sannheten er den motsatte, men vi trenger tillit, verdighet og fleksibilitet for å kunne gjøre jobben vår som alle andre. Dersom KS noensinne velger å gi lærerene dette tilbake vil jeg igjen søke på jobb som realfagslærer.